Vil bare benytte anledningen til å vise frem et klasseeksempel på pedagogisk samlivsundervisning i Andeby. Learning by reading. Vi gleder oss til neste utgave, dette blir spennende……
January 14, 2007
Kjære beboere i naboblokka.
Vil med dette takke dere for tro tjeneste i over ett halvt år. Med fritt innsyn i diverse leiligheter har dere sørget for å gjøre mine mange og lange kvelder alene her på hybelen riktig så underholdende. Jeg er ingen kikker. Elling fasinerer meg, men ikke nok til at jeg repeterer hans nok så mislykkede forsøk på å leke Big Brother. Det betyr likevel ikke at man ser vekk når actionscenene utspilles kun 30 meter i luftlinje fra ens eget vindu.
Jeg hadde egentlig ikke planlagt denne milde formen for kikking. Det begynte med at jeg en dag hadde glemt å trekke for gardinene og sto og kledde av meg for gud og hvermann i flombelysning fra taklyset rett over. Der sto jeg, bare iført klokke, skulle finne en Tskjorte som glimret med sitt fravær, med en rar følelse av å ikke være alene. Hybelen min er relativt liten, og har null gjemme-seg-potensiale. Et blikk bak ryggen ga meg svaret ganske fort. I mørket blir alle lyse ting nærmest hvite. Og alle mørke ting nærmest svarte. For å si det sånn var det to ting som da fikk meg til å tenke fort og smertefullt. Det var A) meg selv, åpenbart stilt på podie for alle med synet i behold, og B) den svarte siluetten i det hvite vinduet over gata.
At det var en mann, var det ingen tvil om. Et individ av det kvinnelige kjønn ville nemlig ha tenkt seg om, og slukket lyset først og dermed minsket sjansen for å bli oppdaget. Det gjorde ikke han. Det gjorde jeg. Jeg slukket lyset og smeltet inn i mørket fortere enn fyren fikk sagt grammyawards. Etter mindre enn 30 sekunder var han forsvunnet.
Med en følelse av å være offer, begynte tankene å tråkle seg rundt i den delen av hjernen der emner som payback og andre finurlige prosjekter befinner seg. Jeg gikk ut. Jeg kjøpte en kikkert, en Pocket Wideangle 8.2. Jeg gikk hjem igjen. Jeg slo av lyset. Og, nei, jeg benekter ikke at dette var ufattelig morsomt og uhyre spennende. Resultatene lot ikke vente på seg. Etter omtrent 30 sekunder hadde jeg klarlagt at antall leiligheter som ville bli mest interessante å følge med på, var 4, pluss ett bad der det åpenbart bodde en fyr som var rundt tjue, og verdt å bruke et par minutter på engang i blant.
En kvikk oversikt vil se slik ut:
Leilighet 1: Deles av fire studenter, som bruker mye tid på heftig gestikulering og rare versjoner av Pasta Bolognese. En gang i uken har de noe i retning teatergruppe, men som etter to timer ender opp med å ligne miming i fylla.
Leilighet 2: Deles av et par i midten av tjueårene. Barnløse, noe de helst bør gjøre til en livstidsgreie. Minimalistisk kjøkken, på grensa til ubebodd. Stua derimot er VM i kitch med en giga Widescreen midt på veggen. Dette er et par som er uenige om det meste, og hadde de for engangs skyld vært enige, hadde de nok kranglet om det også.
Leilighet 3: Alenemor i midtlivskrise med datter i fireårsalderen. Datteren lider av kronisk Mummi-syndrom, og har en Snorkfrøken på høyde med seg selv sittende i et hjørne av stua. Mamma-s hektiske hverdag består, i kronologisk rekkefølge av: -å få datteren til sengs, -snakke i mobilen, -plukke opp små Mummitroll, og – ta seg av mannlige helgebesøk.
Leilighet 4: Ubestemt situasjon. Alternativ 1: Ungkar+ungkar boende sammen for å spare penger Alternativ 2: Homofilt par uten overdrevent synlige feminine nykker. Dette vil nok vise seg etterhvert. Venter spent.
Badevindu: benyttes som sagt av veltrent mann i tjueårene med brunt hår og blå håndklær. Annen info er totalt uinteressant for øyeblikket, så lenge han fortsetter å glemme at han har persienner.
January 7, 2007
Høyt elsket, dypt savnet.
Sitter her og hører på Love Hurts. Det er ikke til å komme forbi. Den sangen fremkaller flere hjerteskjærende minner i mitt hode enn ketshupen gjør for diverse tomater. Det betyr imidlertid ikke at den befinner seg alene i sektoren “soundtrack of horrible happenings in my life”. Melodier som Hero, You are not alone, Miss you like crazy, Trippin, og ikke minst Unbreak my heart, låten alle hjertesorger defineres etter. Hadde man ikke kjærlighetshysteri og tragedie i livet fra før, fikk man det garantert etter tre sekunder med denne. Det er ikke greit å være tretten og forelska.
Tenåra er noe som best kan kalles en tilstand. Den når stort sett sitt klimaks i løpet av årene på ungdomskolen, men er truende til å forbli svært langvarig. Da jeg var fjortis hadde g-strengen kommet på mote. Den ble hyppig flashet på diverse lokalfester og vorspiel hvor alkoholen fløt, tøffe gutter viste hvordan brennevin og cola kunne mikses til livet sto på spill, og promillen skjøt i været med ekspressfart målt per slurk. Roting var ofte et populært tidsfordriv på disse festene, så populært at jeg kunne skrive i dagboka: “plis, la meg få rote med Henrik i kveld“. Så patetisk som det går an, med andre ord. Rote skulle man og roting innebar kyssing, gjerne litt ulekker råklining, med litt tafsing. Det var likevel in å være dydig. Å være dydig betød å late som, som igjen innebar å spille kostbar, noe alle jenter i området behersket til fingerspissene. Dydigheten var ofte påtrengende tilstede den første timen på vorspielet, og sank i gradene frem til tredje pils, På vei til selve festen var den allerede et relativt ueksisterende begrep, da den uten varsel forduftet for aldri å bli funnet igjen.
Skyggene bak samfunnshuset var et yndet sted for slike forsvinningskunster. Fraser som “ska du vera med ut ein tur?” eller “har du lighter?” var uten unntak henvisninger nettopp dit. Det interne “fagspråket” var innøvd og utprøvd i praksis og alle visste hvem som til enhver tid hadde vært ute en tur i løpet av kvelden.
Utover natta oppsto det gjerne mangel på både cash og sprit, eller man hadde, i beste fall et minimum igjen, gjerne bare en liten slant i spritflaska som var stukket ned i nærmeste busk før man entret festlokalet. Det var da og kanskje bare da, at man kunne antyde et utslag av desperat kreativitet hos de mange fulle små i denne lille bygda på vestlandet. Ingen ting forble uprøvd, og spriten ble utnyttet til det ytterste. Jeg og noen venninner hadde et par slike stunts. Vi brukte like godt svamper gjennomtrukket av Absolute og putta dem i armhulene i steden for å drikke det. Det skulle visstnok gi dobbelt effekt. Om det funka er et hittil ubesvart spørsmål, vi var så kokkeliko allerede at det var umulig å finne ut av.
Jeg lar med dette mine hjernedøde påfunn tale for seg selv, og ber herved om ett minutts stillhet for å minnes mine 3824 hjerneceller som tragisk nok avgikk med døden i denne perioden av mitt liv. Høyt elsket, dypt savnet.
January 6, 2007
Og her må vi bo. Flott.
Vil med dette informere verden om hvor bortinattaskuttihuet den er blitt..
January 3, 2007
Surrealistisk ..
nders, Are & Ole Martin:
Ida, Bjørn, Calle & Christin:
Alex, Markus & Andrè:
http://www.youtube.com/watch?v=qC0oDshTW6w
Jon Anders, Ayan, Robert & Emma-Lisa:
http://www.youtube.com/watch?v=V7aSNErN6mM
Aleksander, Johannes, Rolf & Gro:
http://www.youtube.com/watch?v=QI_VKg9GYVo
Brian, Thomas, Daniel E & Rannveig:
http://www.youtube.com/watch?v=UnjUTxvYn1o
Synne, Marianne, Kristina & Morten:
http://www.youtube.com/watch?v=n8iPNJ3wa-w
January 1, 2007
Clap your hands say yeah!
Så har vi alle rundet 2006 og 2007 kommer som en diger tanks nedover langs Melkeveien. Mine ambisjoner for nyåret kan med det rette beskrives som , tja, ambisiøse… Jeg er ute etter en ny Mari. Meg selv på nytt, bare med en rekke kvalitetsmessige oppgraderinger innabords:*fanfare* : Mari2007!
Mari 2007 har blitt en mester i å prioritere. Dagene er nøye delt inn i bolker for de ulike gjøremål, og tiden strekker alltid til. Mari 2007 er alltid ute i god tid, og er til enhver tid plettfritt antrukket. Humøret er alltid på topp, og problemer er bare morsomme utfordringer og mottas selvsagt med åpne armer.
Mari 2007 leser masse bøker, gjerne fem hver dag. Dessuten leser hun alltid avisen for å holde seg oppdatert og velinformert. Som et resultat av dette er Mari 2007 en svært så interessant samtalepartner som alltid kommer med skarpe, vittige replikker om ethvert tema. Mari 2007 er alltid perfekt sminket og har aldri røde øyne, ettersom hun alltid renser linsene i fem minutter hver kveld. Håret hennes er alltid blankt og skinnende, og dufter alltid svakt av Herbal Essences.
Mari 2007 er ikke minst i super form. Løper gjerne maraton når hun kjeder seg, og trener minst tre ganger i uken. Hun blir aldri svett, og hvis hun mot formodning skulle bli sliten eller skitten lukter hun fremdeles sol og sommer. Mari 2007 holder det gjerne gående til fem om natta på byen, og er aldri det minste fyllesyk neste dag. Hun bruker aldri penger på ufornuftige ting og skriver minst fem sider på sin kommende novellesamling daglig.
Supert, da var det gjort, flotte greier. Jeg kan nesten ikke vente.
January 1, 2007
Kyss meg på åpen gate.
Det kommer plutselig og stille. Du vet det ikke. Jeg kan stoppe nå, og se på deg. Det vet du ikke. Jeg ser mot flere samtidig. Du kan ikke si sikkert om det er deg jeg egentlig observerer. Kan man noen sinne slippe å føle noe. Jeg vet ikke. Jeg ser det hele an. Etter lengre tids venting kan jeg legge igjen en fiktiv beskjed. Til deg. Den vil bli slik: Etter-dette-blir-ting-aldri-det-samme. Å møtes gebrokkent i samme ende vil føre ingensteds hen. Jeg tror det er et fint sted. Hadde aldri trodd jeg skulle stå her slik. Men. Det er. På en måte. Perfekt. Så. Kyss. Meg. På åpen gate. Jeg har ikke drukket. All vodkaen ennå.
December 29, 2006
Klystisk kadaver
Nei dette
er ikke mine
valg
du
tråkker på når
du går
i dette øyeblikk
kan vi rette
på oss
uten
linjal
December 21, 2006
Here`s the season to be jolly…..
Man skulle tro at jul var jul, og at det var synonymt med Cæsar-fri sone. Så feil kan man altså ta. I dag annonserte nemlig en vaklevoren Juni ikledd en gyselig rød silkekreasjon at : “Juddelihu alle sammen! I år blir det forsyne meg Hotel Cæsar gjennom heele romjula. En julegave for oss, en julegave for deg. Hurraaa!!”
Mennesker er naive. Jeg er ikke noe unntak. Jeg er ikke lettlurt, for all del. Nei, naiviteten min handler først og fremst om håpet på best mulig utfall. Dette håpet strekker seg ofte til uante dimensjoner, men av og til, som nevnt ovenfor, kjøres det rett i en viss grøft. Opplevelser som det kan sette hele julestemningen i fare. Nå skal jeg ikke stå her og påstå at jeg er en jettegryte av julefryd for tiden, hvilket det totale fraværet av hvitt fnuggvann innehar en stor del av æren for. Tanken på at vi mennesker har klart den miljøbragden å destruere begrepet hvit jul, gjør at mitt idylliske forhold til høytiden nå er blitt flere hakk mer komplisert og schizofrent. Det er en helt ny tilstand for meg. Amatør, med andre ord. Jeg merker jeg er ny i “skeptisk til jul”-gamet, og ikke helt vet hvor jeg skal begynne å himle med øynene. Følelsen av skuffelse er mest fremtredende. Jeg er rett os slett skuffet over at jula ikke lenger er stappet av enkel fryd som Disneyfilmer kl 05, og grøt med mandel og påfølgende marsipansvin. Samtidig er jeg fullstendig fremmed for tanken på å glede meg til jula utelukkende på grunn av julematen. Tror det har noe med alder å gjøre. Man er midt i mellom. Man er midt i sprekken mellom distansert akevitt til lutefisken, og hysterisk adrenalinkick over pakken under juletreet. Så hvordan skal man angripe en slik problemstilling? Ikke vet jeg. Jula kommer uansett, grisefort som faen. Tenker jeg bare stiller meg her i hjørnet og later som jeg er et kjøleskap til det går over…
