Jeg synes alltid synd på alle Joker-sjappene jeg går forbi. De litt trassige butikkene med det litt rotete interiøret, og den tragiske logoen. Minner meg om alt det anorakkstygge trafikkstoppende smøreriet jeg drassa hjem fra barnehagen hver eneste påske. De skeive gule kyllingene, med et øye på hver side av hodet, grønt nebb og fjøra på ti over halv fem. Joker på Anker er ingen skjønn perle. Det var heller ikke kvisetrynet Borghild som jeg satt ved siden av i hele fjerdeklasse. Likevel kunne hun sakene sine, og hvis skolelys er et gjeldende begrep så var hun et Brun-og-Blid solarium med ekstra UV.Og det er det som er poenget. Det finnes noe bra med Joker på Ankertorget, selv om det til nå er en godt bevart hemmelighet. Ikke bare har fyren i kassa gjort det til sin livsoppgave å lære meg en nytt ord på tyrkisk hver gang jeg er innom. Det er mer. De har fersk melk og nytt brød hver fridag.Hver helg og helligdag, når det ikke leveres varer, tar innehaveren den lille røde kvasivarebilen sin og kjører avgårde for å hente melka rett fra meieriet. Litt sånn Postmann Pat.
Det er trolig den eneste butikken som gjør dette i hele Oslo by.
Det handler tross alt om service, og det er noe de fleste matvare-kjeder ikke ønsker å bruke spesielt mye krefter og lunsjpause på.
Bortsett fra folket på Joker. De vet ikke bedre. Dumme fjols.

Spesielt bra:  Det runde tyrkiske brødet

Spesielt dårlig:  Folka om til en hver tid står utafor og tar seg en “sigg”

Hvis du plutselig en dag får lyst til å se film i et av Oslo`s tvilsomme områder, vet du antakelig hvor du bør gå. Svaret er Eldorado Kino, en liten kino med store skilter, midt i Torggata; tidligere kjent som ”gågata”, nå kjent som ”snuskete gate med brostein”. 

Eldorado Kino spesialiserer seg på filmer med 18-års aldersgrense og et tall til slutt i tittelen, noe som gjør dette til en svært populær kino blant alle hovedstadens fjortiser. Her kan du sitte i et av Oslo`s tyngst belastede områder, og se en film om en tungt belastet person i et annet tungt belastet område. Hovudpersonen er alltid overdrevent bevæpnet, og stadig i trøbbel, eventuelt på leting etter trøbbel, noe han alltid finner.

Klientellet består av kjønnsumodne tenåringer med velutviklet talespråk, hvorav fuck benyttes som verb, pronomen og substantiv, gjerne i samme setning. Her kan man sitte på sjette rad og få popcorn servert rett i fanget, ett og ett, gjennom hele filmen. Serveringen kommer antakelig til å øke på utover høsten, siden Oslo Kino har planer om å pusse opp Saga Kino og dermed sender alle ungdommer med munndiare og piercing mellom øyebrynene direkte videre til Eldorado gjennom hele oppussingsperioden. Dette blir et sosialt eksperiment man ikke bør gå glipp av. Ta med hvit frakk, et par rotter og en sosiologibok, og nyt kvelden.

Spesielt bra: Dørhåndtaket på døra inn til doen
Spesielt dårlig: Stolen min, stolen foran stolen min, personen som satt i stolen foran stolen min, alle personene som satt rundt personen i stolen foran stolen min

Dette er stedet for deg som gjerne står i kø i tre timer for å se på liksom-kjendiser som går forbi deg i køen. Lokalet er dominert av mørke kroker og frekventeres av personer som er kjent for noe og gjerne vil være i fred, personer som gjerne vil være kjente og later om om de vil være i fred, personer som gjerne vil bli kjent med alle de kjente og derfor ikke lar dem være i fred. For bare 600 kr i året kan du bli medlem, og får dermed muligheten til å gå forbi køen og late som om du er viktig minst en gang i uka. Uteserveringen er av den trange typen, interiøret er hippe svarte rottingstoler i ekte plast, og mørke platebord med tre bein som er spesialdesignet for å velte slik at du må stå et kvarter i kø for å kjøpe en ny øl.

Ølet er kvalitetsikret og smakstestet opptil flere ganger av Trond Giske, og er dermed godt egnet til å helle over uegnede partiledere når det skulle være.

Smuget holder ote konserter, og kan skilte med kjente og kjære navn som Scania Covergirls, Housequake, Wienershnitzel, og Thousand Island. Jeg har også hørt at Pølse I Brød skal ha en forestilling i løpet av høsten.

 Alt i alt er egentlig Smuget et helt okey utested. Man kan gjemme seg bort eller vise seg frem, danse eller være kronisk veggpryd. Hadde man satt i gang en liten hjelp-den-fulle-robinsonkjendisen-ut-og-hjem-dugnad, så hadde nok nivået hevet seg et par seriøse hakk.
Be there or be square.

Spesielt bra: Live hele uka
Spesielt dårlig: Puppene til Lene Alexandra på vei ut 

Dette er et hotell. Og hvis du ikke ser skogen for bare trær, så kan jeg fortelle deg at dette er hotellet som likner krysningen av budeienes landsforbund og en medium Swiss Army-kniv når du går forbi. De skilter med norsk særpreg for alle penga. Noe som kanskje ikke vil slå s godt an hos nordmenn siden vi har bodd i dette landet hele livet, og derfor vet at det norske særpreget ikkje nødvendigvis er et pluss.

Hotellet domineres av brisne 10-klassinger på skoletur, og tyske turister som synes det er eksotisk å bo i mangekantede, oransje rom, med X antall 50×50 cm reprodusert Munch på veggen. I gruppa turist-hoteller i Oslo, er nok Bondeheimen det som strekker seg lengst for å omfavne norsk kultur på en hip måte. Her kan du vandre blant bunadskledte plastdukker til du blir grønn på leggen. Og hvis du vil ha med deg Norge hjem, kan du handle håndtovede ulltøfler som antakelig kommer rett fra Å-jeg-vet-en-seter-fabrikken på Grønstølsmolisæterstølen høgt oppi fjellet.

For å gjøre det kort: dette er et autentisk og traust hotell som streber etter å ivareta norske tradisjoner. Noe jeg godt kan forstå.

De er tross alt medlem av Best Western Hotels. 

 Spesielt bra: Souvenirutvalget for turister

 Spesielt dårlig: Mange turister

- Finn en krakk

- Stå på krakken

- Fjern lysriller

- Ta tak i lysrørets ender

- Brenn deg

- Bann

- Dra hardt

- Knekk et eller annet

- Skru

- Få støt

- Stopp

- Finn ut at du har skrudd for hardt

- Få en avbrukket plastbit i hodet

- Hat

- Vri

- Knekk

- Røsk det løs

- Mist det i gulvet

- Se det knuse

- Gi faen

- Lev i mørket

- Det er et flott sted å gå for å sosialisere seg med kvinner på sin egen alder.

- Det er ingen skjønnhetskonkurranse.

- Jeg trenger 25, men den jævelen sier bare 27

- Dette er kubjella. Jeg har med meg en serie av sju bjeller som jeg ringer i, avhengig av hvor langt jeg har kommet, eller hvor nær jeg er ved å vinne.

- Jeg spiller bare for å vinne nok penger til å betale ned lånet på huset og bilen.

- Hver onsdag går jeg på homsebingoen. Det er befriende.

- Jeg liker at talloppleseren omtaler tallet 88 som to feite damer. Noen blir provoserte av sånt, men jeg liker det.

- Som bingooppleser må man være en flink lytter. Vi blir kjent med folk, vi må være menneskekjennere. Vi deler folks glede og sorg.

- Jeg spiser alltid umodne bananer på bingo. Er de ikke umodne og grønne i endene, vinner jeg ikke.

- Det er trist men han vil bare ikke rope opp mitt nummer.

- Nå går jeg i overskudd med to dollar.

(Bare et utdrag av de mange kommentarene fra et utvalg medlemmer i Darby Bingo Association)

Alt jeg forteller er sant. Jeg har ikke noe i mot at det er mye trafikk. Jeg har ikke noe i mot å kjøre i kø. Jeg trenger ikke ha E18 for meg selv. Jeg er glad jeg ikke er bonde. Jeg skulle ønske jeg var som Roger med fregner og armyboots. Jeg skulle ønske naboene var redd meg. Folk er så feige. MC-folka er en gjeng kristen-ambisiøs ungdom. Like kristne som de narkokristne, og med på alt de synes er fart og spenning. Jeg har snakka med en av dem. Han er åpenbart på utkikk etter en kristen kompis som kan være med og kjøre kolonne etter klokka ni om kvelden.

Linda er ikke sånn som mange tror. Det er ikke sant at hun ligger med alle. Hun er bare veldig spontan og åpen for nye opplevelser. Det er ikke sant at hun har ligget med alt og alle i strøket. Hun er bare veldig bestemt og liker ikke at kvelden blir bortkasta. Jeg liker spontane jenter med ambisjoner. Jenter som er sprø og fulle av ville påfunn. Jeg er ikke som Ståle. Den nye jenta han henger med sier aldri et ord. Jeg liker ikke stille og sjenerte jenter. Jeg synes ikke det er kvalmt at Ling er kinesisk. Jeg synes ikke der er rart at kinesere heter Weng til etternavn. Jeg synes ikke det er rart at folk i Asia Jeg mente ikke å spørre Ling om foreldrene hennes knuller i karri. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fikk skylda.

Det er ikke sant at de kristne har det like gøy som andre. Greta Mathiassen er ikke så kristen. Jeg har sett Greta Mathiassen i en Mazda med hengerfeste. Jeg har sett henne i en Ford Fiesta uten sikkerhetsele, og jeg har sett henne i en i en Saab med et skilt fra et annet fylke. At Greta Mathiassen er impulsiv, er noe alle vet. Hun er ikke frelst-kristen. Foreldra hennes er frelst. Frelst-kristne vil at ungene deres skal gifte seg med en gang de har truffet en ledig person. De vil ikke at ungene skal formere seg før de er gift. De vil ikke at folk skal skjønne hvor lett på tråden dattera deres er, at hun har bollet med hele bygda og at det bare er flaks at hun ikke har et helt fotballag med unger allerede. Kristne må bare håpe på flaks og at personen de har droppa borti ikke viser seg å være et hespetre.

Jeg vil være som Roger. Jeg vil ha høvel på vasken, være stor i kjeften, og skrike til naboene at de for helvete skal komme seg vekk fra min eiendom. Jeg vil være burgunder i trynet og knytte neven og skrike at hvis ikke naboen flytter den sementblanderen fort som faen så skal jeg melde han. Ser jeg den jævla rotta i tulipanbedet en gang til så spanderer jeg ei kule mellom øra dine skulle jeg skreket. Det er ikke sant at Roger har voldelige tendenser. Han blir bare så forbanna. Det er aldri han som begynner. Han gidder bare ikke være den som slutter. Det er ikke sant at han er brutal. Han slår ikke folk i bakken før han blir provosert. Han tok ikke ordentlig kvelertak på presten. Ikke slo han ned han fyren utafor Esso heller. Det var ikke Roger som begynte. Lange diskusjoner er det verste Roger vet. Presten vil alltid snakke om ting. Roger synes det er bedre å markere et standpunkt. Presten mangla ei fortann fra før. Det er løgn at han hadde komplett tanngard da han flytta til bygda.

-Hei, har du lighter?

Han var trolig rundt 25. Øynene var liksom dryppende, promilledrypp, det så ut som han nettopp hadde mista både det ene og det andre.

-Nei, dessverre.

Han stirra på meg, undersøkende. -Vil du ha en øl?

-Nei, ellers takk.

Jeg så en annen vei, en helt annen vei, å påstå at jeg deltok i samtalen ville vært tidenes løgn. Regel nummer en på byen er: øyekontakt forveksles ALLTID med interesse. Derfor: Se aldri beduggede desperate menn inn i øynene.

-Vil du være med inn da?

-Nei.

-Vil du ha noe annet? Han løfta det ene øyebrynet så godt noen kan løfte ett øyebryn med 3 i promille. Jeg skjønte at undertekster og godt kamuflerte hint ikke akkurat var hans sterkeste side. Hvis det nå fantes noen sterke sider.

-NEI.

Jeg snudde meg og så etter Anja. Selvsagt var hun ikke der, og jeg kokte meg selv langsomt i syre innvendig fordi jeg hadde vært så ubegripelig nutcase og gått ut. Det var som å be om dårlig selskap. Det dårlige selskapet stod for øyeblikket og svaia langsomt, en flaggstang i stiv kuling.

-Jeg synes du er veeldig interessant. Jeg så at blikket falt tre centimeter for hver stavelse. ett kvikt overslag ga meg svaret på hvor han var på vei.

-Jaha.

- Jeg tror du syns det samme om meg.

-Nei.

-Og vet du hva jeg kunne tenke meg?

Han snakket åpenbart ikke med meg lenger, men med puppene mine.

-Nei, og det vil jeg helst ikke vite. Nå må jeg gå, snakkes. (aldri, din fjøsnisse)

Jeg snudde kjapt som faen og gikk inn.

- Fuckings hore…

(Som vi alle elsker vinterferie……)

 

Soundtrack: “twist in my sobriety –TanitaTikaram”

Mood:     From my hands you know you'll never be

   More than twist in my sobriety 

Nå bor jeg som sagt i en etasje som befinner seg flere hakk over bakken.Det innebærer: 1: at jeg kan bruke tiden på å telle trapper når jeg kjeder meg og  2: at jeg må bruke heisen når mangelen på tid gjør meg stressa og distre. 

Heisen er i og for seg helt levelig. (Jeg bruker den ikke særlig ofte, går for det meste de seksten trappene opp og ned når jeg skal hit eller dit.) Det har aldri vært noen uhell med døden til følge så vidt jeg vet, og knappene lar seg trykke inn, enda. Fargen er et kapittel for seg, rustrød med svart tagg (” fan ta polliti suger!”) av typen: jeg-er-tøff-som-faen-og-har-nettopp-kjøpt-meg-ny-sprittusj.  Noen ville kanskje kalle det kreativt uttrykk, jeg vil kalle det kvasigangster med stryk i norsk. Men det er egentlig ikke så viktig. Det som er viktig er hvem man ender opp i denne heisen med. Eller, i mitt tilfelle: hvem man velger å ende opp i denne heisen med. 

Det er ikke til å legge skjul på at dette er en høytrafikkert heis. Med tanke på diverse knivkrangler og andre komplikasjoner som har funnet sted i området foretrekker jeg helst å ta den alene. Grunnen er enkel: Jeg har bedre fore enn å være sammen med gudvethvem med gudvethva i lommene en sen kveld i en gammel heis med lydtette vegger. Det er ikke en fristende tanke. Den tanken gjør meg til en frekk faen, særlig hvis det er sent og jeg er på vei hjem. En flue på veggen ville antakelig sett meg slik:  

Hun går mot døra, nøkkelen ligger klar i hånda, mens hun låser opp hører hun skritt bak seg. Tjue meter unna kommer en mann med en stappfull Kiwi-pose, han har også nøkkelen i hånda og skal åpenbart også inn. Hun låser opp fort som faen, smetter inn og smeller døra i trynet på typen utafor. Så springer hun mot heisen og trykker HIT-knappen sju ganger på rad. Kiwi.fyren har nå låst opp døra og går mot heisen mens han stadig heiser på posen (som tydelig er tung som en middels blåhval)  for å få et bedre tak på den. Hun åpner døra til heisen, snur seg og ser fyren komme, han er bare fem meter fra heisen og strekker armen ut for å holde døra åpen. Men for sent, hun har allerede presset inn 8 og heisen glir oppover i en svak dur. Det siste hun ser er mannen. Han smeller hånda hardt i gitterglasset mens han banner stygt.  

Hva kan jeg si? En ting kan i alle fall fastslås: Er det meningen at jeg skal møte drømmeprinsen i heisen, er det mulig at jeg allerede har kjørt fra han, oppover, i svak dur, mens han banner hardt og inderlig ett sted der nede i første……

 

Soundtrack: Placebo – Every you, every me

Mood: “I always find someone to bruce and leave behind”

Jeg får ikke sove. Det er derfor jeg sitter her, 00.03 og skriver på automatgir. Søvn, faen jeg trenger søvn. Mangel på søvn gjør meg frynsete, tanken på at jeg må opp tidlig i morgen gjør det ikke stort bedre. Jeg er faktisk så trøtt og utilregnelig at jeg er truende til å smelle leksikonet hardt i hodet for å gå over i en så søvnlignende tilstand som mulig. Alternativet er en hammer. Det har jeg antakelig ikke.

Likevel. Vil. Jeg. Sove. NÅ…..nytteløst…

1)Jeg tar et glass vann, et glass melk, et glass av hver ting som jeg ble lovet skulle hjelpe meg for å sove da jeg var 1,30 høy, blond og full av melketenner. Og jeg innser at jeg må ha vært et ekstremt naivt barn. Nå er jeg bare enda mer våken og en liter tyngre. Supert.

2)Jeg trenger dop. Drugs på blålapp. Koma på et øyeblikk. Det høres nydelig grotesk ut. Framprovosert hvilepuls.  Jeg mener, skylt ned to små blå på rappen, tatt rennafart og truffet klinkende klart rett i mitt aller helligste (for det er hodet mitt om du måtte lure, du grisemenneske). Dette går virkelig strålende. Snart er jeg maskoten til Foreningen for Utørste Søvnløse Navnløse Individer, USNI. (Og, nei, det er ikke noe å trakte etter for de som lurte på det…)

Dessuten er jeg fortsatt like våken. Faen. Ser jeg Jon Blund nå, skal jeg sparke han hardt og grundig. Forårsake synkroniserte blåmerker on that sleepy butt. …Det ville gjort meg søvnig. Og sliten. Men fortsatt våken… fuck…Hvor var den hammeren igjen?