Soundtrack: Placebo – Every you, every me
Mood: “I always find someone to bruce and leave behind”
Jeg får ikke sove. Det er derfor jeg sitter her, 00.03 og skriver på automatgir. Søvn, faen jeg trenger søvn. Mangel på søvn gjør meg frynsete, tanken på at jeg må opp tidlig i morgen gjør det ikke stort bedre. Jeg er faktisk så trøtt og utilregnelig at jeg er truende til å smelle leksikonet hardt i hodet for å gå over i en så søvnlignende tilstand som mulig. Alternativet er en hammer. Det har jeg antakelig ikke.
Likevel. Vil. Jeg. Sove. NÅ…..nytteløst…
1)Jeg tar et glass vann, et glass melk, et glass av hver ting som jeg ble lovet skulle hjelpe meg for å sove da jeg var 1,30 høy, blond og full av melketenner. Og jeg innser at jeg må ha vært et ekstremt naivt barn. Nå er jeg bare enda mer våken og en liter tyngre. Supert.
2)Jeg trenger dop. Drugs på blålapp. Koma på et øyeblikk. Det høres nydelig grotesk ut. Framprovosert hvilepuls. Jeg mener, skylt ned to små blå på rappen, tatt rennafart og truffet klinkende klart rett i mitt aller helligste (for det er hodet mitt om du måtte lure, du grisemenneske). Dette går virkelig strålende. Snart er jeg maskoten til Foreningen for Utørste Søvnløse Navnløse Individer, USNI. (Og, nei, det er ikke noe å trakte etter for de som lurte på det…)
Dessuten er jeg fortsatt like våken. Faen. Ser jeg Jon Blund nå, skal jeg sparke han hardt og grundig. Forårsake synkroniserte blåmerker on that sleepy butt. …Det ville gjort meg søvnig. Og sliten. Men fortsatt våken… fuck…Hvor var den hammeren igjen?
