Man skulle tro at jul var jul, og at det var synonymt med Cæsar-fri sone. Så feil kan man altså ta. I dag annonserte nemlig en vaklevoren Juni ikledd en gyselig rød silkekreasjon at : “Juddelihu alle sammen! I år blir det forsyne meg Hotel Cæsar gjennom heele romjula. En julegave for oss, en julegave for deg. Hurraaa!!”
Mennesker er naive. Jeg er ikke noe unntak. Jeg er ikke lettlurt, for all del. Nei, naiviteten min handler først og fremst om håpet på best mulig utfall. Dette håpet strekker seg ofte til uante dimensjoner, men av og til, som nevnt ovenfor, kjøres det rett i en viss grøft. Opplevelser som det kan sette hele julestemningen i fare. Nå skal jeg ikke stå her og påstå at jeg er en jettegryte av julefryd for tiden, hvilket det totale fraværet av hvitt fnuggvann innehar en stor del av æren for. Tanken på at vi mennesker har klart den miljøbragden å destruere begrepet hvit jul, gjør at mitt idylliske forhold til høytiden nå er blitt flere hakk mer komplisert og schizofrent. Det er en helt ny tilstand for meg. Amatør, med andre ord. Jeg merker jeg er ny i “skeptisk til jul”-gamet, og ikke helt vet hvor jeg skal begynne å himle med øynene. Følelsen av skuffelse er mest fremtredende. Jeg er rett os slett skuffet over at jula ikke lenger er stappet av enkel fryd som Disneyfilmer kl 05, og grøt med mandel og påfølgende marsipansvin. Samtidig er jeg fullstendig fremmed for tanken på å glede meg til jula utelukkende på grunn av julematen. Tror det har noe med alder å gjøre. Man er midt i mellom. Man er midt i sprekken mellom distansert akevitt til lutefisken, og hysterisk adrenalinkick over pakken under juletreet. Så hvordan skal man angripe en slik problemstilling? Ikke vet jeg. Jula kommer uansett, grisefort som faen. Tenker jeg bare stiller meg her i hjørnet og later som jeg er et kjøleskap til det går over…
